Prinsippet for fingeravtrykksgjenkjenningstidsteknologi

Det er mange unike biologiske egenskaper ved en person, inkludert fingeravtrykk, iriser, palmer, etc. På grunn av deres unike og bekvemmelighet har fingeravtrykk blitt mye brukt i fremmøtte, tilgangskontroll, smarttelefoner og andre felt, og gradvis strekker seg til å komme fremover Industrier som smarte dørlåser.

En av de viktigste indikatorene for gjenkjennelse av fingeravtrykk og oppmøte er nøyaktighetshastigheten, og kjernen i å forbedre nøyaktigheten av fingeravtrykkgjenkjenning og oppmøte er om det er mulig å samle fingeravtrykkbilder mer nøyaktig og effektivt (selvfølgelig kan det også være forbedret gjennom senere algoritmer, men effekten av forbedringen er begrenset). For tiden er det tre hovedmetoder for samling av fingeravtrykk identifikasjonsinnsamlingsteknologi: optisk fingeravtrykksskanner, kapasitiv fingeravtrykksskanneridentifikasjon og biologisk radiofrekvensidentifikasjon.
1. Optisk fingeravtrykksskanner
Optisk fingeravtrykksskanner er en slags teknologi for fremmøte for fingeravtrykk som ble brukt relativt tidlig. For eksempel brukte mange tidsmaskiner og tilgangskontroll for optisk fingeravtrykkgjenkjenningstidsteknologi før. Den bruker hovedsakelig prinsippet om brytning og refleksjon av lys, setter fingeren på den optiske linsen, og fingeren blir opplyst av den innebygde lyskilden. Lyset skyter fra bunnen til prisme, og skyter deretter ut gjennom prisme. Det utsendte lyset er på overflaten av fingeren. Refraksjonsvinkelen og lysstyrken til det reflekterte lyset vil være annerledes. Bruk et prisme til å projisere det på CMOS eller CCD på den ladekoblede enheten, og dann deretter digitaliseringen av åsene (linjene med en viss bredde og retning i fingeravtrykkbildet) i svart og daler (depresjonene mellom Linjer) i hvitt et flergråskala fingeravtrykkbilde som kan behandles av fingeravtrykkenhetsalgoritmen. Sammenlign deretter databasen for å se om den er konsistent.
Ulempen med optiske fingeravtrykksskannere er at denne typen fingeravtrykksmodul har visse krav til temperaturen og fuktigheten i bruksmiljøet, og bare kan nå hudens overhud, men ikke dermis, og påvirkes sterkt av om overflaten på fingeren er ren. Hvis det er mye støv eller våte fingre på brukerens fingre, kan gjenkjennelsesfeil oppstå. Og det er lett å bli lurt av falske fingeravtrykk. For brukere er det ikke veldig trygt og stabilt å bruke.
2. Kapasitiv fingeravtrykksskanner
Det kapasitive fingeravtrykksidentifikasjonsdeltagelsen er å bruke silisiumskiven og den ledende subkutane elektrolytten for å danne et elektrisk felt. Svingningen av fingeravtrykket vil føre til forskjellige endringer i trykkforskjellen mellom de to, slik at nøyaktig bestemmelse av fingeravtrykk kan realiseres. Denne metoden har sterk tilpasningsevne og har ingen spesielle krav til bruksmiljøet. Samtidig er plassen okkupert av silisiumskiver og relaterte sensingelementer innenfor det akseptable spekteret av mobiltelefondesign, så denne teknologien har blitt bedre promotert på mobiltelefonsiden. .
Den nåværende kapasitive fingeravtrykksmodulen er også delt inn i to typer: skrapingstype og push -type. Selv om førstnevnte inntar et lite volum, har det en stor ulempe når det gjelder anerkjennelsesgrad og bekvemmelighet. Dette førte også direkte til at produsentene fokuserer på push-type (kapasitiv) fingeravtrykksmodul med mer tilfeldig drift og høyere gjenkjennelsesgrad.
3. Identifiser identifikasjon av radiofrekvens
Radiofrekvenssensoren avgir en liten mengde radiofrekvenssignal gjennom sensoren, som kan trenge gjennom hudlaget på fingeren for å oppnå det indre laget av tekstur for å få informasjon. For eksempel er SenseID3D Ultrasonic fingeravtrykkgjenkjenningstidsteknologi utgitt av Qualcomm på MWC -utstillingen i 2015 en slags biometrisk radiofrekvensidentifikasjonsteknologi.
Sammenlignet med de to første teknologiene, krever RF-sensoren mindre fingerrenshet og kan produsere bilder av høy kvalitet. I tillegg, på grunn av muligheten til å ta bilder av høy kvalitet, kan sensorområdet reduseres samtidig som du sikrer viss autentiseringspålitelighet, og reduserer dermed en viss kostnad og gjør radiofrekvenssensoren gjeldende for forskjellige miniatyriserte mobile enheter. På grunn av behovet for aktivt overføring av signaler, er imidlertid strømforbruket høyere enn for den kapasitive typen. I tillegg er det relativt få produsenter som bruker denne typen teknologi for tiden, så den totale kostnaden er fremdeles relativt høy.